Opplev fiske etter storsei.



Seien er blitt oversett av mange som sportsfisk. Det er synd. Den blir stor, er veldig sprek og gir spennende opplevelser. Du trenger heller ikke alltid å dra langt ut for å finne den. Særlig om forsommeren kommer den inn i fjordene i Nord-Norge. Et fantastisk seifiske kan oppleves på en kveldstur på noen timer. I juli 2019 kom vi virkelig i kontakt med de store …

«I et eneste langt drag drar beistet fra 40 til 120 meters dyp. Skal den tømme virkelig snella?»

Egil er en uhelbredelig laksefisker, og da havner som kjent annet sportsfiske lett i skyggen. Likevel har det blitt en tradisjon: Når Trond kommer nordover om sommeren, blir det minst én tur på Lavangsfjorden – og ofte en tur innom naboen Gratangsfjorden også. Så spennende kan fiske etter storsei være.

Lavangen – en perle i Sør-Troms.

For mange er Lavangen fortsatt et ukjent navn. En liten kommune i Sør-Troms med rundt 1000 innbyggere, dominert av fjell og vakre naturområder. De fleste bor i Tennevoll, et lite tettsted innerst i Lavangsfjorden.

Fjorden selv er typisk nordnorsk: lang og smal, med høye fjell som reiser seg på begge sider. Den strekker seg omtrent 16 kilometer vest-nordvestover fra fjordbunnen og munner ut i sundet mellom fastlandet og øya Andørja. Bredden er rundt 2 kilometer. Den er ikke blant de aller dypeste – 150–200 meter i renna midtfjords – men det finnes mange grunner også.

Fisk kan du få i hele fjorden. Jan, som driver campingen, rapporterer om både storsei og stortorsk tatt rett utenfor – og en av de største har han selv fått på kroken.

Mindre sjans for bomtur.

Lavangsfjorden har enda en klar fordel: Den er langt mindre værutsatt enn områdene lengre ute. Fiske etter de store betyr ofte at du må dra langt til havs – steder hvor småbåtbruk kan være risikabelt, eller hvor været setter en stopper for planene i dagevis. I Lavangsfjorden er det annerledes. Her klarer du deg fint med småbåt de fleste sommerdager. Og skulle været snu brått, er det aldri langt inn til land.

Første forsøk 11.juli.

Ikke storsei i fjorden i juli? Tja. Både vi og andre har erfart noe annet – ikke minst Jan, som driver campingen. Han kan fortelle om både storsei og tidvis stortorsk i Lavangsfjorden midt på sommeren.

Hva har vi ellers erfart i fjorden? En god del – både fra tips vi har fått, og gjennom egne turer. Én ting vi har merket oss, er at flo og fjære tilsynelatende har lite å si for fisket – bortsett fra når vi skal sette ut båten, da. Vi bruker som regel en eldre, lånt Rana som vi rygger ut fra campingen, og da er det greit at vannstanden ikke er på det laveste.

Vi kom oss av gårde utpå ettermiddagen og satte kurs mot et område med livlig fugleaktivitet, noen hundre meter fra land. Fuglene jaget byttefisken – samme bytte som seien var ute etter. På vei mot «vakene» festet vi store flytewoblere på snøret, noe vi tidligere har hatt stor suksess med. Nå var vi klare for strategi nummer én: dorging gjennom og forbi vakene.

Hold godt fast i stanga!

Når seien tar i fart, skjer det hardt og brutalt og snøret dras fort ut. En sei på 8–10 kilo gir både adrenalin og armtrening i én og samme pakke.

Metoden fungerte – vi fikk flere sei av grei størrelse, anslagsvis 3–4 kilo. Vi prøvde samme taktikk flere steder i fjorden og landet stadig fisk i samme vektklasse. Uskadet fisk ble satt ut igjen, men vi håpet fortsatt på noen større slektninger av dem vi allerede hadde fått.

Vi flyttet oss videre – til et sted hvor vi tidligere har fått stor sei. Den største der var rundt 12 kilo. Vi holdt oss til strategien: dorging gjennom vakene. Men også her ble resultatet det samme – sei i 3–4-kilosklassen. Helt klart god matfisk og morsom å få på, men det var jo storseien vi var ute etter.

På tide å bytte strategi? Ja! Når du først har kjørt 2 400 kilometer én vei, må det være lov å legge inn litt ekstra innsats.

Hva var ekstraarbeidet? Jo, det handlet rett og slett om å bytte til den gode, gamle svenskpilken – eller noe tilsvarende. Slukvekt: 250–400 gram. Nå gjaldt det bare å plassere seg riktig. Åtefisk og dermed seien beveger seg raskt, så det gjelder å være på rett sted til rett tid. Samtidig ville vi unngå de «små» på 3–4 kilo. Strategien var omtrent den samme: kjør opp i vaket og slipp ned pilkene. Og det ga raskt resultater. Nå begynte det å komme opp større eksemplarer – noen nærmet seg 9–10 kilo.

Etter noen runder med pilking ble vi sittende igjen, selv om overflateaktiviteten hadde stilnet. Trond bestemte seg for å prøve litt dypere. Rundt 40 meter nede smalt det til.
Det første utraset var voldsomt – snøret forsvant i en rasende fart før det endelig stoppet. Et tungt, massivt trykk i andre enden. Her var det ingen tvil: noe stort hadde tatt sluken.

Trond begynte å jobbe. Han fikk inn noen meter, men fisken svarte momentant med et nytt, brutalt utras. Igjen og igjen. Hver gang han kjempet til seg line, svarte den med rå styrke og nye fluktforsøk.
Det ble en kraftprøve.
Øyeblikket strakk seg – tiden forsvant i konsentrert stillhet og høy puls. Men etter flere runder, med svette hender og bøyde knær, begynte fisken endelig å gi etter.
Og så – etter lang tid – brøt den overflata.

Så kom det kritiske øyeblikket – fisken lå i vannflata, men var langt fra sikret. Alle som har fisket, vet hva som kan skje nå. Ett feilgrep. Ett plask. Og fisken er borte. Men Trond holdt stanga høyt, lot bremsen jobbe med presisjon og tvang seien til ro. Han hadde vært forberedt. Bremsen justert, armene klare. Med et bestemt grep løftet han kleppen – og fikk den opp. Et beist av en sei. Og denne gangen satt den.

Like etterpå fikk han en til - like kampvillig og nesten like stor.

Egils tur

Etter at Trond hadde halt opp to svære beist, håpet Egil også på å treffe en av de store. Han prøvde på 40 meter, samme dybde som de andre store hadde tatt. Men det virket håpløst. Noen napp, kanskje – småtorsk? Vanskelig å si.

Så – plutselig: et brutalt rykk. Snøret raser ut i voldsom fart. I ett langt utras drar fisken fra 40 til 120 meters dyp. Skal den virkelig tømme snella? Egil forsøker å holde igjen, men beistet fortsetter. Endelig stanser det. Han sveiver inn litt, kjenner tyngden – noe stort er der nede.

Kampen blir lang. Tung. Hver meter koster krefter. Så, rett før overflaten, nytt utras. Nå gjelder det å holde hodet kaldt – og kroken fast. Til slutt lykkes vi. Og Egils livs største sei ligger plutselig i båten.

Vi hadde ingen vekt i båten, men de to største beistene målte hele 120 cm. Den tredje var litt kortere. Anslått vekt 17-18 kg. Det må vi kunne si oss godt fornøyd med. Det begynte dessuten å bli en del kilo fisk ombord. Vi tar aldri opp mer enn vi kan håndtere etterpå – og nå var det på tide å gi seg.

Til lands kom vi såpass sent at det heller ikke var mulig å finne en vekt noe annet sted. Tennevoll er ikke kjent for nattåpne butikker… Det ble et nytt forsøk noen dager senere.
Men det er en annen historie.