Stor dramatikk i Maskejohka

-på laksesesongens siste dag.

Den dagen skulle inneholde mer dramatikk enn resten av sesongen til sammen og nok så det holdt for hele vinteren. Etter en nokså mager sesong slo “monsterlaksen” til på sesongens siste dag og fikk selv en erfaren laksefisker til å gjøre enkle feil. Den største tabben var at jeg ikke skjønte det var en monsterlaks…

Overblikk Maskejohka — Maskejohka er ikke stor, men
under den stille overflata kan
det stå mye storlaks!

Fine Maskejohka!

August er en fin måned dersom du skal til Maskejohka. Du kan ha ei hel elv full av laks for deg selv. En drøm? Minne fra “gode gamle dager”? Nei, jeg snakker om august 2007. Men er det ikke bare “brunlaks” der i den tida? Feil igjen! Tvert imot kan det være mye skinnende blank oppgangslaks hele august, som i 2007 som jeg forteller om nå.
Maskejohka er, som mange vet, ei av de utallige sideelvene til Tanaelva. Elva er ikke stor, men har mye laks, i 2007 også mye storlaks. Den er en av fluefiskernes drømmeelver. Men merkelig nok kan det gå lang tid mellom hver gang man ser et menneske der.
2007-sesongen var merkelig. På forsommeren så jeg selv store mengder laks gå opp. I enkelte kulper stod de tett. Men østlig vær i over en måned gjorde at den tok dårlig (vet ikke hvorfor det er slik, men mange har erfart at østlig vær gir dårlig fiske i Tana). Fluefisket var dårlig hele sesongen. Mens jeg tidligere år har fått omtrent likt antall på sluk og flue, fikk jeg nesten bare på slukstanga i år. Fluespesialistene jeg snakka med opplevde en mager sesong. Smålaks var det lite av helt til slutten av sesongen. Da kom det en del. Til gjengjeld opplevde i hvert fall jeg at det var mere storlaks enn vanlig.

Dramatikk med en gang.

Siden det var sesongens siste dag, måtte jeg ta meg en tur. Skulle bare være en rask tur med minst mulig utstyr: kun slukstang, minimalt med klær og mat og for første gang la jeg igjen vadebuksa (det skulle vise seg å bli fatalt). Går fort til Maskejohka fra “Linken.” I vasskanten forteller restene av mange døde lemen om et usedvanlig lemenår.
Allerede ved første kulpen bli det litt dramatikk. På et av de første kastene tar det i en diddi (smålaks i Tana kalles diddi). Ser fort at det er en masjok standard, dvs ca 2,5 kg, smellfeit og skinnende blank. Jeg går litt uti elva for å stå i bedre posisjon for å ta den i land. Men steinene er såpeglatte. Jeg sklir i de råtne lemenrestene og faller i elva med et svært plask, mister stanga og blir søkkvåt. Kravler meg opp, får tak i stanga igjen som heldigvis ikke har tatt skade. Men laksen blir spinnvill av alt levenet, og det tar ei god stund å få den i land. Jeg tar pause i fiskinga, tenner bål og henger til tørk de våte klærne siden jeg har minimalt i reserve. Men den jobben kunne jeg spart meg!.

Vær stille!

Elva har liten vannstand og laksen er var. Man bør liste seg langs bredden. Hvis mulig, ikke gå uti vannet når du fisker! Under sånne forhold får man ofte bare en sjanse i en kulp, så må man vente i timesvis før den tar igjen. Her er det i hvert fall ingen vits å fiske på ei stund så jeg går oppover. Kommer til en stor kulp med en strøm i midten der det vanligvis står mye laks, både store og små. Men i forrige uke vi var her i to dager, var det ikke en laks å se. Jeg fisker ei stund, men det er like livløst som sist. Jeg skal til å gå videre, men finner ut at jeg skal gjøre et siste forsøk med å gå opp til standplassen like over kulpen. Da står man på noen steiner midt uti elva og fisker i samme kulpen ovenfra. Nå er det så lite vann at jeg kommer meg dit ut med småstøvler.

Helt ytterst på kanten før stryket
vil det ofte stå laks. Og da menes
helt ytterst!

Også like nedenfor en sterk strøm
står laksen. Fisk så tett opptil du
kommer!

Ikke dødt nei!

For allerede på 3. kast hugger det til i den kulpen vi ikke så tegn til liv! Så tunge rykk og fisken går rett ned og parkerer. Enten en storing eller en brunlaks. Merkelig at det er mye mer effektivt å fiske ovenfra enn fra sida. Jeg kommer meg på et vis i land, men blir stående høyt i kulpen. Jeg vil ikke at den skal gå ut av kulpen og nedover, for der er det bare stryk, tett skog og kratt som henger utover elva. Laksen er oppe og hopper noen ganger. En kubbe på 7-8, kanskje 10 kg og ganske brun, tenker jeg (at det går an å ta så KJEMPEFEIL). Jeg tar ganske lett på det, må jo allikevel slippe den ut igjen (første og største megatabbe!). Etter ei stund kommer laksen inntil stranda nederst i kulpen og blir liggende rolig. Ok, den er sliten og jeg går ned for å ta den (megatabbe 2!). Men den var overhodet ikke sliten, (dette var bare begynnelsen, viste det seg!), den drar ut igjen og gjør akkurat det jeg var redd for, dro ut av kulpen og nedover og blir stående i et stryk lengre ned. Der blir den stående midt i elva og er ikke til å rikke. Etter å ha stått slik ei evighet finnet jeg ut at noe må gjøres. Tar en stein og kaster like nedenfor den. Da piler den oppover og nesten i storkulpen igjen. Kaster en ny stein like nedenfor for å få den helt opp, men det eneste som skjer er at den snur og går nedover og starter dramatikken for alvor.

Forbi kratt, berg og stryk.

Jeg klarer å følge den så lenge det er strand, men når skogen starter, blir det vanskelig. Laksen drar videre, men stopper heldigvis 100 meter lengre ned. På et eller anna vis klarer jeg å passere skogen som henger utover med å gå i elva med vann til knes. Søkkvåt blir jeg og glir på de glatte stenene. For første gang har jeg forlatt vadebuksa hjemme og aldri har jeg hatt så mye bruk for den! Så må jeg passere en dam som er flere meter dyp og da må jeg på land og lirke stanga forbi alle trærne som henger utover elva. Heldigvis står laksen i ro mens det pågår. Så er jeg like ovenfor den og der blir vi stående ei god stund. Laksen er ikke til å rikke. Jeg kommer på at dersom jeg står som nå ovenfor den, hjelper jeg jo den å stå imot strømmen. Prøver å være smart og går på siden av den slik at den får to krefter å kjempe mot. Men det har overhodet ingen praktisk betydning. Den står bom fast fremdeles. Dersom det kom noen forbi nå, ville de tro at jeg har satt fast i bunnen, og slik kjentes det. Kan ikke forstå at en “10 kilos“ skal være så sterk og aldri bli sliten. Det er jo bare laks over 15 kg som ikke er flyttbar og kan parkere på den måten! (ufattelig at jeg ikke da skjønner at det er et monster! Tidligere i sommer fikk jeg på en storlaks og belærte mine fiskekamerater at den neppe var over 10 kg siden den var “flyttbar” i vannet. Den viste seg å være 9 kg). Plutselig drar den videre nedover. Lengre ned er et berg og sterk strøm utenfor. Der vil det ikke være mulig å gå i vannet. Jeg kryper oppå berget og klarer så vidt å holde stanga unna alt krattet. Så, i en liten fossekulp like utenfor land, parkerer den igjen. Kulpen er på bare 2 x 2 meter og ca 1m dyp. Jeg tar fram kleppen, men det er klin umulig å se den. Ser bare den blå spinneren av og til. Det er noe lys bunn der og, men selvfølgelig står den over den mørke bunnen. En storlaks er tydeligvis istand til å gjemme seg i en sølepytt! Prøver å stikke kleppen ned, men da går den nedover igjen. Rett nedefor kulpen er vannet i fritt fall og jeg venter spent på hvordan den skal passere der. Men laksen er laget for stryk. Den glir elegant utfor på siden uten å vise seg for mye. (Det va ca 10 cm vann der, og jeg skjønte ikke da hvordan nesten halve fisken kunne stikke opp av vannet, så stor var den jo ikke!). Slik fortsetter det.

Siste runde.

Etter over halvannen times kamp er vi kommet ca en halv km nedenfor der den tok i. Dette ser håpløst ut. Laksen er fremdeles ikke sliten, men det er jeg! Dessuten er det håpløst å komme lengre ned. Langs land er det tett skog som henger utover stritt vann. Selv om jeg ikke bryr meg om at jeg blir våt, tviler jeg på at jeg klarer å passere der i stryket med noen elendige støvler og storlaks på kroken uten at det går galt. Men her er en brukbar plass å ta den inn. En liten tang der det er dypt innved land. Endelig ser det ut som den er sliten. Derfor prøver jeg å trekke den oppover langs land der vannet er stille. Den svære 10 fots, kraftige slukstanga virker spinkel mot den laksen og jeg kan ikke forstå at dette skal være så tungt. Opp kommer den, men sliten er den ikke! Den drar utover og nedover igjen og slik fortsetter det. 8-10 ganger trekker jeg den opp igjen (utrolig at det gikk bra så lenge!). Men det er ikke enkelt. Et par ganger har jeg den nært meg, men det er håpløst å krøke samtidig som jeg holder stanga. Får den aldri nært nok. Skulle hatt hjelp. Har også sine ulemper å være alene med elva. Det går som det må gå. Etter nesten to timers kamp løsner krokfestet og spinneren kommer sprettende inn på land. Den er bøyd 90 grader og har fått et hakk i skjea.

På nytt igjen!

Jeg går opp til nøyaktig samme plassen igjen og prøver på nytt. På 5. kastet hugger det til igjen. Likedan som sist, går ned og parkerer. Plutselig er den oppe og hopper flere ganger og jeg ser at det er en kubbe, men klart mindre enn første, kanskje 4-5 kg. Denne gangen blir jeg stående øverst i kulpen og det blir udramatisk. Jeg kjører den til den blir sliten og kommer rolig inntil land. Sjokket blir imidlertid stort når jeg drar den på land. En 10 kilos laks kommer opp av elva! Var den så stor? Den var jo klart mindre enn den første og flyttbar i elva! Endelig går det opp for meg at den første var et monster. Og da er det jo ikke vanskelig å skjønne hvordan den klarte å parkere på den måten og ikke var til å rikke, hvorfor den aldri ble sliten og hvorfor halve fisken stakk opp av vatnet i stryket.
Merkelig nok tar jeg det ikke så tungt. Den fortjente nesten å slippe unna etter 2 timers kamp. Og hvordan skulle jeg klare å bære den også med meg hjem?

La deg ikke lure av en “død” kulp!

Hva kan man lære av dette? I denne kulpen vi ikke så tegn til liv i dagevis, stod det nok tjukt av storlaks, vi overnattet til og med noen få meter fra dem uten å ane at de var der. Det betyr mye HVOR du står og fisker i en kulp, også med slukstang. For det andre, er det vanskelig å anslå størrelsen på storlaks når man ser den i elva. Man kan bli skikkelig lurt! For det tredje: Ta alltid med vadere!
Hadde jeg tatt en pause og prøvd på nytt igjen, er det godt mulig at flere storinger ville tatt i. Men jeg er utslitt, utladet, mett på dramatikk og orker ikke mer. Dessuten er det ikke lenge til det mørkner, best å ta fatt på hjemveien. I en av strykene jeg passerer på hjemveien får jeg en diddi til. En ny masjok spesial. Til sammen har jeg nå 14-15 kg laks i ryggsekken + vanlig oppakning. Jeg gruer meg til den den bratte skråninga. Men det gikk som en lek. Jeg ble vel båret opp av et høyt adrealinkick…

Skrevet av:
Egil Kvernmo
egil@fiskinginorge.no

Les flere historier fra Maskejohka:

• Rapport fra Maskejohka sommeren 2009.
• Tenk utradisjonellt under laksefisket!